Høyesterett slo fast at et grunnvilkår for vederlag er at den ene samboeren under samlivet har tilført den andre en betydelig økonomisk fordel, i form av berikelse eller besparelse. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å begrunne et vederlagskrav. Tvert imot vil det, dersom ikke annet er avtalt, måtte legges til grunn at samboere yter til livsfellesskapet uten at det blir spørsmål om å jevne ut eventuelle mellomværende når samboerskapet tar slutt.
I sak HR- 2011-01739-A har Høyesterett blant annet uttalt:
”At den ene samboeren har fått en betydelig berikelse eller besparelse som følge av bidrag fra den andre, er ikke tilstrekkelig til å begrunne et restitusjonskrav. Tvert imot vil man - i mangel på avtale - måtte bygge på at samboere yter til livsfellesskapet uten at det blir spørsmål om å jevne ut eventuelle mellomværende når samboerskapet en gang tar slutt, ved samlivsbrudd eller ved død. Jeg viser til Lødrup og Sverdrup, Familieretten (6. utgave) side 349, som fremhever at det « ligger i livsfelleskapets natur at det bare unntaksvis kan bli tale om å få tilbake noe av det som en samboer har tilført den andre under samlivet ». Ikke bare selve livsfellesskapet tilsier at det gjennomgående ikke foretas et etteroppgjør: Det byr vanligvis på nokså store praktiske og bevismessige vansker å rekonstruere partenes innsats gjennom samlivet, økonomisk og på annen måte. En vidtrekkende adgang til å kreve vederlag ville dessuten virke konflikt- og prosesskapende.”
I tillegg til grunnvilkåret om at den ene samboeren må ha tilført en betydelig økonomisk fordel til den andre, gjelder også den begrensning at vederlag bare tilkjennes dersom - og så langt - rimelighetshensyn samlet sett krever at det skjer en korreksjon i form av vederlag. Her vil det totale bildet av partenes økonomiske anliggender under samlivet være utgangspunktet for vurderingen.
Dommene fra Høyesterett inneholder også andre interessante vurderinger av spørsmål knyttet til det økonomiske oppgjøret mellom samboere herunder muligheten for lemping av inngåtte avtaler, noe Høyesterett klart påpeker ikke er kurant. Listen for tilsidesetting av inngåtte avtaler ligger høyt.
Dommene fra Høyesterett viser, noe som for så vidt ikke er nytt, at for å ha forutsigbarhet med tanke på det økonomiske oppgjøret etter et eventuelt brutt samboerforhold vil gjennomtenkt avtaleregulering i forkant kunne være avgjørende.